– en grunnsten i Stonewall´s (Verdimegleren´s) etiske kompass

-besinnelse, berikelse og verdiprioriteringer

Respekt(betyr: aktelse, venerasjon, vørdnad, ærefrykt) betegner den spesielle følelsen av aktelse for en persons eller et ideals indre egenverdi som griper oss uten at vi kan unnslå oss den. Slik er det også med naturen: Når vi føler respekt for naturen, er vi grepet av en følelse av noe som vi ikke kan vegre oss å tillegge en moralsk verdi.

Forutsetningen for respekten for naturen er å gi naturen tid, ikke tid til oss, men tid til seg selv, slik at den kan være hva den selv er. Først på denne måten fremstår respekten for naturen som en appell til oss, som vi i vår tur ikke kan unndra oss å komme i møte. I den grad vi kommer den i møte, bekrefter mennesket sitt egen storsinn, det foredles, idet det går opp i en høyere sfære.

Det er først når naturen er blitt gitt tilbake sin egen tid, at den også i økonomisk forstand blir bærekraftig.

Å gi naturen tid må forstås på tre plan: På et første plan dreier det seg om naturen som våre omgivelser. Her er utfordringen at vi ikke skal behandle den som noe som er skapt for å være en kulisse for menneskenes virksomhet eller et objekt for utnyttelse. Vi må lære at naturen ikke fornyer seg; at de arter som forsvinner, forsvinner for alltid, og at de ressurser som disse artene en gang i fremtiden kunne utgjøre, dermed er blitt oppbrukt før de i det hele tatt kunne hjelpe. Det er først når naturen er blitt gitt tilbake sin egen tid, at den også i økonomisk forstand blir bærekraftig.

På et annet plan dreier det seg om å forstå naturen som en del av vår egen bevissthets dynamikk og prosesser. Her er utfordringen å innse den berikelse kontakten med naturen gir mennesket på et dypere bevissthetsplan og forståelsen av at uten denne kontakten lever mennesket som på overflaten av seg selv.

På et tredje og siste plan dreier det seg om å forstå at naturen er bærer av verdier. Som sådan setter naturen grenser for menneskenes aktiviteter likesom den setter mål for dem. Vår respekt for naturen krever at våre handlinger skal stemme overens med naturens egne mål. Således tvinger naturen oss til å ta opp til et fornyet syn våre egne verdier og til å stille det store spørsmålet om hva vi vil med livet.

Å gi naturen tid er altså det samme som på ethvert plan av vår tilværelse å besinne oss på oss selv.

Stonewalls oppgave vil være å bygge en beskyttende mur mellom naturen og mennesket, for å gi den tid slik at menneskeheten på sikt kan realisere det bærekraftige samfunn. Samtidig som vi bygger murer må vi bygge bruer mellom mennesker og naturen, vel og merke i første omgang på naturens premisser. Stonewall vil arbeide for å skaffe til veie og å formidle kunnskap om disse aspektene ved respekten for naturen. Utfordringene ligger i å se skjærene i sjøen og å konkretisere konsekvensene av et slikt fornyet samliv med naturen både på det politiske og økonomiske planet. Hvorledes kan foretak, organisasjoner, offentligheten, de politiske styringsorganer og næringslivet delta og ta ansvar for at det rette veivalget blir gjort idag, slik at naturens tid også blir en bærekraftig fremtid?

Hovedtekst Doktor Philos D.E.A Hans Kolstad Læsø 2006 – Red. Cand. Philos Sturla Flem Rinvik Oslo 2006 – Foto: menneske i sten, elefant ispytt og vannfugl i sten Erling Okkenhaug, Design Christina Øverland 2006

– en grunnsten i Stonewall´s (Verdimegleren´s) etiske kompass

-nestekjærlighet, samfunnsvarme, demokrati og broderskap

Kjærligheten til medmennesket betegner den tilknytning man kan føle overfor et vesen hvis vel og lykke man streber etter. Det dreier seg om en ubetinget kjærlighet til forskjell fra den kjærlighet hvor man selv vil oppnå noe. I moderne filosofi har denne tanken fått sin sterkeste utformning i formuleringen om å være for den Andre, ikke den andre i abstrakt forstand som en eller annen i verden, men den konkrete Andre som man står fysisk overfor, konkretisert i sårbarheten i den Andres ansikt.

Denne kjærligheten har tre dimensjoner

Som en første dimensjon finner vi et etisk plan, hvor det er tale om det enkelte handlende subjekts oppvåkning til et etisk individ. Her blir møtet med den Andre et kall som i sin tur vekker den etiske identiteten til den som kalles. Gjennom å virke for den Andre tillegges subjektet sann væren, idet det blir et etisk subjekt. Det etiske ligger her i at man vekkes til et høyere plan idet man så å si trer ut av seg selv og underlegger seg noe høyere, som er medmennesket eller den neste.

Som dimensjon nummer to finner vi den sosiale. Her er det ikke tale om kjærligheten fra ett individ overfor et annet, men om den kjærlighet som ligger i en sosial organismes, en institusjons eller en bedrifts forhold og hensyn til det enkelte mennesket. Denne kjærligheten former samtidig denne organismen og gir den et menneskelig ansikt overfor de mennesker som er engasjert i institusjonen, eller som på annen måte kommer i berøring med den.

Klarest kan dette illustreres gjennom det moderne byråkratiet: I selve ordet byråkrati (egentlig ”kontorkratiet”) ligger en kulde av umenneskelighet forsåvidt som mennesket er redusert til en saksmappe på en tom kontorflate. Denne kulden og likegyldigheten overfor medmennesket viser seg i det faktum at det moderne byråkratiet selv ikke kan stilles til ansvar: Det står i praksis ikke til ansvar for de gjerningene som blir utført i dets navn (et særlig eksempel her er den art byråkrati som fengselsvesenet eller andre straffeinstitusjoner utgjør). Motsatt vil et byråkrati hvor avstanden mellom –kratiet og medmennesket er fjernet, nettopp komme til å stå til ansvar, idet det inntrer i et omsorgsfullt forhold til de enkelte menneskene.

Endelig finner vi som en tredje og siste dimensjon en politisk dimensjon, idet kjærligheten definerer selve demokratiets natur. Demokratiet tillegger det enkelte mennesket ukrenkelige rettigheter. Demokratiets byggesten er altså et idealt menneske som erkjenner sin egen verdighet såvel som de andres, og som føyer seg inn i et system av gjensidige forpliktelser som det holder for å være absolutte. Den således definerte borger er på samme tid ”lovgiver og undersått”. Alle borgere, eller hele folket, er altså sammen hersker og samtidig de som blir hersket over. Således ser demokratiet ut teoretisk: Det proklamerer friheten, gjør krav på likheten og forsoner disse to fiendtligsinnede søstrene med hverandre ved å minne dem om at de er søstre, og ved å stille brorskapet over det hele. Ser man denne politiske devise under denne synsvinkel, vil man finne at det tredje ledd opphever den motsetning som så ofte har vist seg mellom de to andre, og at det essensielle i devisen er brorskapet. Dette berettiger oss til å karakterisere demokratiet som evangelisk i sitt vesen og til å hevde at den virkende kraft i det er kjærligheten.

Stonewalls oppgave vil være å tilrettelegge for å utvikle kjærligheten gjennom de forskjellige dimensjonene av samfunnet, fra det etiske planet og opp til det politiske. Sentralt her vil den etiske utfordringen i næringslivet stå.

Hovedtekst Doktor Philos D.E.A Hans Kolstad Læsø 2006 – Red. Cand. Philos Sturla Flem Rinvik Oslo 2006 – Foto: menneske i sten, elefant ispytt og vannfugl i sten Erling Okkenhaug, Design Christina Øverland

– en grunnsten i Stonewall´s (Verdimegleren´s) etiske kompass

-ytringsfrihet, likhet, kunstnerisk og åndelig skapelse

Toleranse (egentlig: bære, tåle, holde ut) betegner den følelse av storsinn og åpenhet som ytrer seg i at man viser aktelse for andre anskuelser og livsuttrykk enn sine egne. Toleranse henger nært sammen med den republikanske devise som proklamerer friheten, gjør krav på likheten, og forsoner disse to fiendtligsinnede elementene gjennom kjærligheten.

Toleranse forstås ut fra tre perspektiver

På et første plan utspiller toleransen seg overfor et menneskes indre verdier, det være seg meninger eller anskuelser, tro eller idealer i form av respekt for individets private eiendom. Disse indre verdiene må forståes som uttrykk for individets frie personlighet i absolutt forstand; de springer ut av de bevissthetsprosesser som tilsammen utgjør dets autonomi. På dette planet, personlighetens indre plan, er toleransen ubegrenset.

På et annet og utvortes plan utspiller toleransen seg overfor et menneskets ytre handlinger, det være seg fysiske eller åndelige aktiviteter (skrift, tale, og så videre). Toleransen er begrenset, idet den begrenses av hver borgers krav om likhet i samfunnet. Ytringsfriheten må ses som en form for denne toleranse: Således er ikke ytringsfriheten absolutt, men underkastet demokratiets verdier forøvrig. Problemet oppstår fordi denne toleranse angår personlighetens ytre aspekt og ikke det indre – med andre ord angår den den del av personligheten som brytes mot andre personligheter. Det settes her krav til saklig begrunnelse og objektivitet i uttrykket. Hvis ikke ville toleransen komme i et motsigelsesforhold til seg selv : Den måtte i navn av toleranse akseptere det intolerante og således risikere å gå til grunne, idet den blir offer for sitt eget storsinn.

Finnes det en høyere toleranseform? Kan motsetningen mellom de to formene for toleranse overkommes i en tredje og høyere toleranse? En slik toleranse ville igjen utspille seg overfor en ytre manifestasjon. Men det dreier seg ikke her om det utvortes aspekt ved en bevissthet som brytes mot andre bevisstheter i den sosiale debatt. Tvert imot dreier det seg om de manifestasjoner som uttrykker hele subjektets personlighet. Slike livsmanifestasjoner utgjøres av den kunstneriske og tenkende aktivitet eller skapen i alle dens avskygninger. Det tenkes ikke her på det polemiske, hvor bevisstheten brytes opp i utvortes fragmentære uttrykk, men i det uttrykk som gjengir hele personligheten. I dette tilfellet besjeles det utvortes utrykk av den indre bevissthet, den utvendige toleranse av den indre.

Toleransen i et samfunn det her er tale om, vil være ubegrenset og begrenset på samme tid: Den er ubegrenset i den grad den er den skapende helhetlige personlighets frie uttrykk, den er begrenset i den grad den bare uttrykker deler av denne personligheten. Det er derfor denne toleransen påkaller en tredje og høyere toleranse, som hever seg over toleransens egne begrensninger. Det dreier seg om en slag toleranse i annen potens, som etter å ha vurdert det skapende uttrykk, viser sitt storsinn ved å være tolerant selv der hvor toleransen går ut over seg selv.

Stonewalls oppgave vil være å utvikle forståelsen for toleransen innenfor samfunnets ulike plan, fra toleransen for det frie individ, toleransen for debatt og meningsutveksling og toleransen for den skapende og kreative prosess. Toleranse er et utsatt fenomen. Å bevisstgjøre dens grenser og å bygge opp dens forsvar er en nøkkel til at dagens samfunn skal bestå, med sitt mangfold av meninger, idealer, religioner og skapende prosesser. Det er samtidig dette mangfoldet som utgjør demokratiet i dets natur. På denne måten vil Stonewall vise veien for demokratiet og vise ikke bare hva det er, men også hva det kan være.

Hovedtekst Doktor Philos D.E.A Hans Kolstad Læsø 2006 – Red. Cand. Philos Sturla Flem Rinvik Oslo 2006 – Foto: menneske i sten, elefant ispytt og vannfugl i sten Erling Okkenhaug, Design Christina Øverland